Notat

NOTAT

TIL: Statsråd Karita Bekkemellem

FRA: Foreningen for partnerskapsbarn

EMNE: Like rettigheter for partnerskapsbarn

DATO: 22.12.2005

Foreningen for partnerskapsbarn er glade for at man nå utreder ny felles ekteskapslov. Vi regner med at spørsmål om adopsjon også vil belyses i denne sammenheng.

For Foreningen for partnerskapsbarn er imidlertid maktpåliggende å presisere at arbeidet omkring våre barns manglende rettigheter ikke kan utsettes, og at arbeidet må sluttføres innenfor nåværende stortingsperiode. Det er vanskelig for oss å akseptere at våre barns situasjon også i fortsettelsen skal være preget av uforutsigbarhet og frustrasjon. Vi forutsetter at vi også vil være en aktuell høringsinstans når nye forslag legges ut på høring.

Foreningen for partnerskapsbarns overordnede målsetting er en full likestilling for våre barn og for oss som foreldre, dvs. likestilt barnelov, likestilt adopsjonslov og likestilt bioteknologilov, likestilt trygdelov, permisjonslover etc.

I påvente av resultater fra et mer langsiktig arbeid, er imidlertid noen umiddelbare endringer i nåværende praksis svært påkrevd:

Saksbehandlingen: Ved søknad om familieadopsjon må det, i de tilfellene der det foreligger dokumentasjon på bruk av donor og påfølgende henlagt farskapssak, foretas en automatisk tilkjenning av delt foreldreansvar mellom biologisk mor og barnets andre faktiske forelder. Dette må skje uten unødvendig opphold og ventetid, og i hovedregel uten bruk av barnevernet for utredning av barnets omsorgssituasjon.

Trygderettigheter: Trygdekontoret må pålegges å innføre en lempelig praksis i forhold til søknader om deling av svangerskapspermisjon fra likekjønnspar, slik at mors partner og barnets andre forelder kan omfattes av reglene om svangerskapspermisjon og muligheter for å være hjemme med sykt barn på lik linje med andre foreldre.

Begrepet ”stebarnsadopsjon” er ikke adekvat for å dekke våre familiekonstellasjoner, og vi ønsker derfor at man fremover bruker betegnelsen ”familieadopsjon”.

Vedlagt er et lengre notat som går mer i dybden på bakgrunnen for disse ønskene.

I retningslinjene for stebarnsadopsjon i Norge, heter det at ”det biologiske prinsipp” er begrunnelsen for den restriktive praksisen som benyttes i forhold til stebarnsadopsjon. Det henvises til det alminnelig aksepterte synspunkt om at det er best for barn å ha mest mulig tilknytning og kontakt med sine biologiske foreldre, og at denne tilknytningen bare bør brytes der tungtveiende grunner av hensyn til barnet taler for det.

For barn født inn i partnerskap er dette en totalt feilslått begrunnelse. Disse barna har ingen tilknytning til et annet biologisk opphav enn sin biologiske mor, og det er altså ingen tilknytning å bryte. Det er således fullstendig feilslått å bruke dette argumentet for å praktisere en slik restriktiv praksis. Disse barna er i nøyaktig den samme situasjonen som andre donorbarn i heterofile forhold, der mors partner automatisk tilkjennes foreldreansvar, og der det IKKE henvises til det biologiske prinsipp med påfølgende krav om søknad om å bli godkjent som adoptant for sitt eget barn.

Slik reglene praktiseres nå, er altså argumentet om ”det biologiske prinsipp” gjeldende for donorbarn med foreldre av likt kjønn, men altså ikke for heterofile foreldre.

Myndighetene mener også at det i disse sakene er nødvendig å flytte ansvaret for vurdering av barnets beste bort fra den biologiske moren/faren og dennes partner – som faktisk lever sammen med barnet – og over på offentlige myndigheter. Dette gjøres bl.a. gjennom å praktisere de samme prosedyrene som benyttes ved utenlandsadopsjon, der barnevernet benyttes i utredning av sakene. Dette er en fullstendig meningsløs praksis, som både legger beslag på offentlige ressurser som er sårt tiltrengt andre steder, og i tillegg oppleves som krenkende for dem som utsettes for det.

Foreningen for partnerskapsbarn er kjent med at det tidligere ved søknader om stebarnsadopsjon (dvs. i reelle stebarnsadopsjonssaker der barnet tidligere hadde hatt tilknytning til en biologisk far, og der mors nye partner ønsket å adoptere) ikke var praksis å be barnevernet foreta omfattende utredninger. Denne praksisen ble faktisk først innført da registrerte partnere fikk mulighet til å adoptere.

Som adopsjonssøkere til våre egne barn erfarer vi i tillegg – gang på gang – at barnevernets utredninger og anbefalinger totalt oversees av behandlende instans, og vedtaket som fattes er stikk i strid med tilrådingene.

Foreningen for partnerskapsbarn har foretatt noen undersøkelser rundt Bufetats bruk av barnevernet som utredningsinstans i saker som gjelder stebarnsadopsjon. Det framkommer at Bufetat stiller helt andre krav til barnevernets utredninger rundt søknader som gjelder ”våre” barn, enn søknader som gjelder ordinære stebarnsadopsjoner. En gjennomgang av et utvalg saker, tyder på at utredningene barnevernet blir bedt om å foreta i saker rundt ”våre” barn, bærer preg av å være ordinære undersøkelsessaker etter lov om barneverntjenester, der også barnets biologiske mor utredes. Dette er ikke i tråd med retningslinjene.

Myndighetene har videre i sin godkjenningsprosedyre, påtatt seg ansvaret for å vurdere om barnet har et sterkt behov for en rettslig tilhørighet til den som søker om stebarnsadopsjon. For donorbarn født inn i partnerskap, er dette spørsmålet totalt unødvendig å utrede. Selvfølgelig har barnet et sterkt behov for dette, slik alle barn har et sterkt behov for rettslig tilhørighet til sine foreldre.

Pr. i dag foreligger det ingen anerkjente faglige begrunnelser for at barn født inn i partnerskap – som et resultat av svært gjennomtenkte, bevisste og prioriterte valg – er i en så utsatt og risikofylt situasjon at deres livssituasjon og deres foreldre må gjennomgå en utredning for å få en offentlig godkjenning på sitt foreldreskap. Tvert i mot foreligger det gode faglige argumenter for at barn født inn i partnerskap skal sikres både følelsesmessig og juridisk tilknytning til to foreldre på lik linje med andre donorbarn, blant annet fordi juridisk tilknytning utløser noen samfunnsmessige goder som andre barn med to foreldre har, for eksempel rett til deling av svangerskapspermisjon.

Den potensielle belastningen for barn i likekjønnspar er ikke parkonstellasjonen i seg selv, men det faktum at deres foreldre ikke aksepteres som foreldre på lik linje med andre.

Til sammenlikning har vårt naboland Danmark innført en praksis der adopsjon skjer automatisk etter 3-6 måneder, dvs. i praksis den tiden det tar å få henlagt farskapssaken. Her praktiseres ikke utredning av barnevernet, og adopsjonen benevnes som en familieadopsjon, hvilket innebærer at medmor ikke anses som adoptant i normal forstand.

Foreningen for partnerskapsbarn er kjent med at det tidligere har vært fattet flere vedtak om adopsjon, der kravene både om 2 års partnerskap og 2 års tilknytning til barnet er fraveket. Disse vedtakene har vært fattet av Barne- og familiedepartementet. Etter vårt syn burde dette skape presedens for Bufetats behandling av påfølgende saker, noe som åpenbart ikke er tilfelle. Istedenfor erfarer vi at det som brukes som begrunnelse for avslagene baseres på tilfeldighet, og ikke på noen måte skaper en opplevelse av likhet for loven. På bakgrunn av våre erfaringer virker det som om retningslinjenes krav om 2 års partnerskap er byttet ut med en uoffisiell praksis om 7 års partnerskap/ eventuelt samboerforhold i forkant.